Ze magik of Western Blotting
Western Blotting er kort fortalt en teknikk for detektering av spesifikke proteiner i en prøve (f.eks et celleekstrakt - et celleekstrakt er sånn ca en løsning av innholdet i mange celler). Proteinene i prøven separeres først ved hjelp av en porøs gel (her som i meningen en gel med porer - konsistensen er som gele:-)) og en elektrisk strøm. Proteinene separeres etter størrelse, og hvis man er smart - og det er man jo - har man kjørt en standard (en farget løsning med proteiner av kjente størrelser) sammen med prøven slik at man får et visuelt mål på størrelsen til proteinene i prøven. Proteinene - som nå befinner seg inni gelen - overføres så til en membran, igjen ved hjelp av en elektrisk strøm. Membranen inkuberes først med fettfri melk for å unngå uspesifikk binding av antistoffet, så med det primære antistoffet - som er laget slik at det binder til proteinet man er interessert i, og til slutt med det sekundære antistoffet. Det sekundære antistoffet binder til det primære antistoffet og reagerer i tillegg med det som kalles signalblandingen slik at man kan ta fine bilder av proteinet man er interessert i.
Western Blotting brukes f.eks til å
Western Blotting er kort fortalt en teknikk for detektering av spesifikke proteiner i en prøve (f.eks et celleekstrakt - et celleekstrakt er sånn ca en løsning av innholdet i mange celler). Proteinene i prøven separeres først ved hjelp av en porøs gel (her som i meningen en gel med porer - konsistensen er som gele:-)) og en elektrisk strøm. Proteinene separeres etter størrelse, og hvis man er smart - og det er man jo - har man kjørt en standard (en farget løsning med proteiner av kjente størrelser) sammen med prøven slik at man får et visuelt mål på størrelsen til proteinene i prøven. Proteinene - som nå befinner seg inni gelen - overføres så til en membran, igjen ved hjelp av en elektrisk strøm. Membranen inkuberes først med fettfri melk for å unngå uspesifikk binding av antistoffet, så med det primære antistoffet - som er laget slik at det binder til proteinet man er interessert i, og til slutt med det sekundære antistoffet. Det sekundære antistoffet binder til det primære antistoffet og reagerer i tillegg med det som kalles signalblandingen slik at man kan ta fine bilder av proteinet man er interessert i.
Western Blotting brukes f.eks til å
- vise at en spesifikk cellelinje produserer/ikke produserer et bestemt protein
- vise at forskjellige cellelinjer produserer forskjellige mengder av et bestemt protein
- vise at behandling av celler med forskjellige ting (cellegift, signalstoffer ol.) fører til en økt/minket produksjon av et bestemt protein
8 kommentarer:
Ooo, dette var interessant. Tilleggsspørsmål: (det var mange doble konsonantar, det!) Kvar har Western Blotting sitt namn frå? Det kunne sikkert vere kjekt å vite noko om :)
Hei!
Det finnes tilsvarende teknikker for detektering av DNA og RNA, og det var teknikke for detektering av DNA som ble utviklet først. Denne teknikken fikk navn etter utvikleren, Edwin Southern, og ble dermed kalt Southern blotting. Da tilsvarende teknikker ble utviklet for RNA og proteiner fikk disse navn som spilte på navnet til DNA teknikken, og ble da hetende henholdsvis Northern og Western blotting.
Fantastisk! Det var jo, for ein gongs skuld, smart.
Ein annan ting som framleis er uforståeleg for meg, er kvifor vi ikkje får detektere RNA på vidaregåande! Det skulle det då liggje mykje lærdom i, eller hur?
Det er nok for å ikke ta helt motet fra aspirerende vitenskapskvinner og -menn:-) RNA er veldig ustabilt, og mang en forsker har endt opp med forsvinnende liten til ingen pellet ved endt RNA-rensing. Nå finnes det riktignok RNA-rensings-kit å få kjøpt, og disse gir et mer stabilt utbytte (krever likevel et relativt sterilt miljø og nøyaktighet i arbeidet), men det er nok ikke noe den jevne videregående skole ser seg råd til å kjøpe inn. De foretrekker nok ting som er enkle, billige og som garantert fungerer.
Alt det enkle, billige skvipet kan verte så keisamt! Kor er moroa i å sjå om volumet aukar eller minkar eller ingen av delane (det var alternativa på arket vi fekk utdelt, rett nok omsett til nynorsk no), når ein isbit smeltar i litt vatn? Ja eg spør att - kor er moroa i det? Kan hende var RNA-detektering å gå litt langt, men å styre med litt DNA eller protein burde late seg gjere. Vgs har ikkje stor nok tru på oss! Vel, dei overvurderer ganske mange når dei trur alle i klassen min vil vere i stand til å sjå på ein isbit og bestemme volumet før og etter smelting, men likevel. Dei er generelt så dumme at lista aldri kan leggjast på deira nivå! No var eg litt slem. Unnskuldar...
Det er vel vanlig at de strekker seg til litt dyrking av bakterier? Da gjerne med forsøk ala hva slags bakterier vokser egentlig på svampen, i vinduskarmen osv. Det er slikt som er billig og gjennomførbart - og garantert suksess, bakterier vokser jo overalt.Og dere har vel fått teste hviken blodtype dere har og sånt?
Molekylærbiologiske teknikker er nok for dyre i drift og utstyr til at det blir kjøpt inn kun for demonstrasjon, men en utflukt til universitetet med innlagte forsøk burde gå an. Jeg har i hvert fall lært små terrorister (6.klassinger) å lage knallgass og forskjellige kobberkomplekser (veldig fjonge farger) i min tid på universitetet. Da burde det være mulig for MBI å ha en demonstrasjonsuke for vgs.
Vel talt, mi gode kvinne! Det synast eg var ein ypparleg idè! Eg må òg ærleg innrømme at eg synast knallgass er svært underhaldande, og sjølv om sjetteklassingar kan hende har ein større fascinasjon for ting som seier pang og liknande, så hadde eg garantert likt det om vi knalla litt gass i klasserommet vårt! Pedagogikk- og undervisningsdelen ville jo i tilfelle rottefelle her vere mangelvare, men tenk kor oppmuntrande noko slikt hadde vore for dei ikkje fullt så aspirerande vitskapsmenn og -kvinner utan ambisjonar om verdsherredømme? Eg trur det hadde funka!
Litt mer action ville nok løftet naturfagsundervisningen for de fleste ja:-)
Legg inn en kommentar