Mens vi venter på kollisjonen

Her på laboratoriet interesserer vi oss selvsagt for flere vitenskapelige områder enn molekylærbiologi, og når fysikerne har gått hen og laget en maskin som, hvis de er heldige, kan simulere teoriene bak "Big Bang"-teorien gleder vi oss selvsagt storlig og følger det hele med interesse (CERN uttaler seg i veldig sikre vendinger, men alle som har erfaring med laboratorieeksperimenter vet at ting gjerne går anderledes enn man hadde tenkt og det helt uten noen oppdagbar årsak (for så å muligens fungere igjen neste gang...)). Hadde det vært en science fiction roman ville de klart å skape nye universer, men det er nok heller urealistisk (selv om det er lov å håpe - litt hvertfall). Så man justerer håpet til små svarte hull (helst ustabile, man har da ikke et dødsønske - selv om det hadde vær ganske spektakulært med et gigantisk svart hull) og ny viten innen partikkelfysikk. Uansett fryktelig gøy at noen ikke bare tenker at det hadde vært artig å se hva som skjedde dersom man fikk protoner til å krasje med hverandre ved høy hastighet, men som faktisk skaffer seg pengestøtte og gjennomfører (og ja, dette er mest en post om hvor gøy jeg synes dette prosjektet er). Den som bare hadde 50 milliarder kroner til å bruke på forskningen sin (de deler, jeg er ikke fullt så snill).