Intellektualisering - del III

Steroidogen faktor 1

Steroidogen faktor 1 (SF-1) er en kjernereseptor som regulerer endokrin utvikling og funksjon. SF-1 binder fosfolipider i sitt LBD, er konstant aktiv og binder DNA som en monomer. SF-1 interagerer med en rekke cofaktorer som hemmer eller forsterker aktiviteten til SF-1. I tillegg reguleres SF-1 aktivitet av fosforylering (aktivering), acetylering (aktivering) og sumoylering (hemming).

Figurtekst: Illustrasjon av proteinstrukturen til SF-1

SF-1 uttrykkes blant annet i binyrebarken og gonadene. I binyrebarken regulerer SF-1 uttrykking av alle de steroidogene enzymene, som P450 steroidhydroksylasene, og proteiner som kontrollerer transport av kolesterol. I gonadene regulerer SF-1 uttrykking av alle de steroidogene enzymene og også gener involvert i kjønnsdifferensiering.

Figurtekst: Skjematisk oversikt over kjønnsdifferensiering

SF-1 knock out mus (mus som ikke uttrykker SF-1) mangler binyrer og gonader, hannmus har hunnlige ytre genitalier, og musene dør kort tid etter fødselen på grunn av de manglende binyrene.

Figurtekst: A) Hunnlig SF-1 knock out mus B) Hunnlig villtypemus (ikke genmodifisert). Når man sammenligner A) og B) ser vi at binyren (a) som skal ligge oppå nyren (k) mangler hos knock out musen. I tillegg har knock out musen heller ikke utviklet ovarier (o).
C) Hannlig SF-1 knock out mus D) Hannlig villtypemus. Når man sammenligner C) med D) ser vi at knock out musen mangler hannlige interne kjønnsorganer (e (epidydermis) og t (testis)) i tillegg til binyren, i sdedet har den utviklet en ovidukt (od) slik som sen hunnlige knock out musen.

Det er få kjente SF-1 mutasjoner hos mennesker, men de fleste som har mutasjoner i SF-1-genet er XY-kvinner – bare en XX-kvinne med SF-1 mutasjon er kjent. I tillegg til kjønnsreversering (hos XY-kvinnene) er defekter i binyrefunksjon en vanlig konsekvens av mutasjoner i SF-1 genet. SF-1 er med andre ord essensiell for hannlig kjønnsdifferensiering og fungerende binyrer hos mennesker – slik det også er i mus, og mutasjoner i SF-1 genet gir større fenotypisk effekt hos mennesker enn hos mus.